Hva kan konsekvensen være? Hva vil andre si?
Valgets kvaler kan være tungt å forholde seg til. Mange skyver problemstillingen under teppet - glem det! Heller ha det gøy! Dans og le! Alt er jo bra. Vel, er det det? Nei, det "noe" ligger og verker i bakhodet og det slipper ikke taket, egentlig ikke. Det har kun blitt trykket bakover i køen og så ligger det der og venter på å slippe frem - kanskje i en helt annen form.
Hvorfor skriver jeg om dette? Jo, det har seg slik at mannen min og jeg kjøpte oss et rekkehus i høst. Vi ville flytte fra den vesle byen vi bodde i og tilbake til hjembyen min - bare 30 km unna. Vi ville selge det store, romslige huset, vi ville flytte til noe mindre. Da vi flyttet inn var alt et eneste kaos - flyttelass og nytt kjøkken ankom med en halv times mellomrom. Vi bodde på hotell første natten. Nå begynte arbeidet: kjøkkenet skulle installeres - heldigvis hadde vi folk som gjorde det for oss. Men vi hadde malere, elektrikere og rørleggere i huset. Alt var et rot. Vi hadde liten plass å bevege oss på.
Så gikk det mot jul! For oss betydde det gaveinnkjøp, litt baking, pynting og invitasjon til selskaper. Det ble en flott jul. Vi var kommet svært godt i gang - Bob hadde malt mange rom og det ble flott. Nå kunne vi endelig sette oss ned og nyte den nye plassen vår.
Jeg hadde nylig (tilfeldig???) lest om et eldre par - førtidspensjonert - som arvet huset etter hennes foreldre. Det var i ei bygd i en av Norges daler. De flyttet dit og alt så ut til å være bra. Etter 13 år dør kona og mannen flytter tilbake til byen de hadde bodde sammen i så mange år. Han kunne fortelle at de hadde mistrivdes i konas barndomshjem siden de flyttet inn i huset. Likevel så turde de ikke innrømme hverken overfor venner og kjente at de hadde gjort en feil. Derfor ble de boende og de levde relativt ulykkelige der. Jøss, historien gjorde inntrykk på meg.
Så hva tror du jeg vil dele med deg her?
Jo, Bob og jeg våknet som fra et mareritt like etter jul - bare for å oppdage at vi var på feil plass til feil tid. Dette var slettes ikke plassen for oss. Vi skulte over mot hverandre og lurte på hva den andre følte og tenkte! Det viste seg at vi var samkjørte - begge hadde samme opplevelsen - vi hadde begått en stor feil. Dette var vi ikke klar for! Rekkehuset var for lite - vi hadde ikke armslag - rommene var ikke slik vi ønsket. Vi hadde ikke sett dette da vi var på visning - vi hadde sett mulighetene og den vakre hagen. Nå så vi et annet bilde - et bilde som ikke stemte med det vi ønsket.
Det som er mitt poeng nå er at vi var modige, modne og tøffe nok til å innrømme først og fremst for oss selv at vi hadde begått en feil. Deretter kunne vi formidle dette til familien vår og venner.
Vi ble møtt med forståelse for vår beslutning og vi fikk støtte til å gå videre. Det var en lettelse.
Vi har kjøpt et hus som vi garantert vil trives i. Vi var nøye denne gangen med å se alle detaljer - i alle fall mener vi det selv. Så vi flytter om 4 uker og ser frem til det.
I går hadde vi et herlig selskap her hjemme - de nærmeste vennene våre var inviterte. Vi lo og spøkte; var de inviterte til innvielsesfest eller avskjedsfest?! Det var en fortsettelsesfest! Livet går videre. Vi er fornøyde - både med nytt huskjøp og med oss selv som våget å være ærlig og tro mot oss selv!